Vaulen Jernbaneverksted

Jernbanens verksted her i distriktet var i 40 år på Vaulen og ble tatt i bruk i 1916.

Jernbaneverkstedet på Vaulen. Tegning: Svein Olav Joakimsen

Noen bygninger har en mer spennende historie enn det kan se ut til ved første øyekast. Ved veien ned til Vaulen badeplass, langs jernbanen ligger en stor lagerbygning. Bak et moderne påbygg av betongelementer og gjenmurte vinduer kan man skimte et flott gammelt bygg. Det er lite igjen av den opprinnelige fasaden. Med høye gavler, piper og buede vinduer hadde jernbanens arkitekt gjort sitt ytterste for at selv en verkstedbygning skulle se staselig og fin ut. Dette var jernbanens verksted her i distriktet i 40 år og ble tatt i bruk i 1916. Før det lå verksted og lokomotivstall på stasjonstomten i Stavanger, rett ved siden av stasjonsbygningen. Det var anlagt her som en del av den opprinnelige Jærbanen fra 1878.

Verkstedsområdet på Vaulen (Foto: Eide, Waldemar, Norsk jernbanemuseum)

Planlegging av nytt verksted
Den første planen gikk ut på å legge både lokomotivstall og verksted til en tomt ved Hillevågsvannet. Denne tomten var i minste laget, og i 1913 gikk Stortingets Jernbanekomite inn for et annet alternativ. Det ble en delt løsning der lokomotivstallen ble lagt ved Hillevågsvannet mens verkstedet skulle legges til Vaulen. Eiendommen på Vaulen var del av murmester Asbjørn Ellingsen’s bruk Skogheim. (les mer om Asbjørn Ellingsen i årbok 3). Jernbanekomiteen anbefalte også å kjøpe hele halvøya Vaulen, som skulle brukes til arbeiderboliger. Distriktssjefen hadde planer om at verkstedarbeiderne kunne få bygsle tomter og skaffe seg bolig på det store neset. Arbeiderne så helst at jernbanen bygget slike boliger, men noe slikt ville ikke hovedstyret høre snakk om. Eiendommen ble derfor liggende helt til Stavanger kommune i årene etter andre verdenskrig ville innløse den og la den bli friluftsområde og badeplass for byen.

Tegningene til de nye byggene ble utført av arkitekt Peter Lauritz Thane ved statsbanenes arkitektkontor i Kristiania. Han var spesialist på å tegne store verkstedsanlegg. Det som skulle anlegges på Vaulen, var først og fremst en vekstedsbygning med en lengde på 63 meter og bredde på 25 meter. Dessuten omfattet det en såkalt forrådsbygning (lager) og oppsynsmannsbolig. Det var også planlagt å bygge en holdeplass.

Norges Statsbaners verksted ved Vaulen badeplass i 1950. Til høyre er forrådsbygningen og nærmest veien er Vaulen holdeplass. I forgrunnen Nedreveien der flere av de ansatte bygde seg hus. (Foto: Stavanger Byarkiv)

Verkstedet på Vaulen tas i bruk
På slutten av 1916 kunne man ta de nye lokalene i bruk. Verkstedbygningen besto i nordenden av vognverksted med tre spor inn og et malerverksted med et spor inn. I sørenden var det lokomotivverksted med plass til fire lokomotiver. I denne enden var det en travers, også kalt skyvebro, som var en innretning som kunne forflytte lokomotivene sideveis mellom fire parallelle spor. I tillegg var det en stor smie med to doble esser.

Sørenden med porter inn til lokomotivverkstedet. Utenfor er det en travers eller skyvebro. 1941 – 1944 (Foto: Norsk Jernbanemuseum)

På Vaulen var det oppvarmede verkstedshaller og eget spiserom og vaskerom. Det var kjærkomment da arbeidet med lokomotiv og vogner var et veldig skittent arbeid. Det var lyse lokaler med mange vinduer. Verkstedet fikk også helt fra starten av innlagt elektrisk strøm, som på denne tiden nettopp hadde kommet til området.

Ved innflyttingen i 1916 var det 29 ansatte. Det var mange yrker ved verkstedet, som var fordelt slik: 6 Ild og kjelesmeder, 1 oppslager, 10 maskinarbeidere, 4 vognreperatører, 4 snekkere, 3 malere og 1 kobberslager. Av disse var det 2 læregutter som maskinarbeidere og 1 som oppslager hos smeden. Oppslagerens oppgave var ved hjelp av sleggekraft grovt å utforme, det smeden senere skulle bearbeide til ferdig produkt. Ingen av læreguttene hadde kontrakt.

Fra vognverkstedet på Vaulen, 1941 – 1944 (Foto: Norsk Jernbanemuseum)

Arbeid ved verkstedet
Jærbanen hadde ingen forbindelse til andre baner før i 1944. Alt av jernbanens rullende materiell måtte kunne vedlikeholdes på Vaulen. Til å begynne med var det damplokomotiver, godsvogner og personvogner. Det var enten periodisk vedlikehold eller feil som ble oppdaget ved kontroll. Verkstedet var utstyrt med kraner, hjuldreiebenker og annet nødvendig utstyr for å dekke alle behov. For å effektivisere arbeidet med lokomotivene ble det i 1921 anskaffet en kran som kunne løfte opptil 25 tonn. Den var utstyrt med fem elektromotorer og var kraftig nok til å kunne løfte de største lokomotivene som var her i distriktet. Den var montert på skinner i taket og kunne flyttetunge gjenstander rundt i hele verkstedhallen.

Lokomotiv nr. 9 hengende i kranen som ble anskaffet i 1921. (Foto: Rolf Mange Bø)

I 1916 var det 15 lokomotiver som trengte vedlikehold og revisjon. Det var 7 på Jærbanen og 8 på Flekkefjordbanen. Det ble stilt strenge krav til sikkerheten på et damplokomotiv. En eventuell kjeleeksplosjon kunne få tragiske konsekvenser, så her ble det ikke tatt noen sjanser. Ved kjelerevisjon ble styrken av kjelen undersøkt ved trykktesting, og den ble foretatt hvert tredje år. Damplokomotivene skulle ha hovedrevisjon hvert sjette år. Da ble hele lokomotivet plukket fra hverandre og hver del ble gitt en grundig undersøkelse.

Interiør fra jernbaneverkstedet med kjelen til damplokomotiv nr. 70, 1941 – 1944 (Foto: Norsk Jernbanemuseum)

Omlegging fra smalsporet til bredsporet jernbane
Allerede før 2. verdenskrig var kapasiteten med verkstedet på Vaulen sprengt. Så kom krigen med et oppjaget arbeidstempo og liten arbeidsglede. I tillegg fremskyndet tyskerne byggingen av Sørlandsbanen med flere år. Det innebar omlegging fra smalsporet til bredsporet jernbane. Dette var hverken verkstedet eller Stavanger Distrikt forberedt på. De bredsporede lokomotivene og vognene var både lengre og bredere enn de gamle og tok mere plass. Verkstedet ble derfor provisorisk ominnredet for at dette materiellet skulle kunne repareres. Man ble også nødt til å ta vekk traversen og det gjorde arbeidet med å flytte lokomotivene mer tungvint enn før. Det tidligere areal ble utvidet med 200 m2, og arbeidsstyrken ble økt med ca. 10 mann.

I 1946 ble det foreslått å bygge nytt verksted på Kvalaberg. Også denne gangen skulle det gå 10 år før flytting, så arbeidet måtte fortsette i mange år i trange lokaler på Vaulen.

Nytt verksted og ny virksomhet på Vaulen
På Kvalaberg skulle endelig lokomotivstall, verksted og forrådsbygning samles i et nytt bygg. Det var klart til innflytting våren 1957. Det gamle nedlagte verkstedet på Vaulen var et ettertraktet bygg da det hadde flere jernbanespor direkte inn i verkstedhallen og en sentral beliggenhet. I 1960 ble det leid ut til Stavanger Spennbetong. Den var eid med 50 % av A/S Betong og 50 % av A/S Stormbull. Produksjonen var søyler, bjelker og veggelementer av betong. Et spesielt oppdrag fikk bedriften i 1972. De skulle produsere bølgebryterelementer til Ekofisk-tanken, som var under bygging i Jåttåvågen. Den gamle verkstedhallen ble dermed en del av oljeeventyret da den ble brukt til å støpe 6500 bølgebryterelementer.

Dagens leietaker av eiendommen er Sørbø Trelast AS som fremdeles er i familiens eie. Bedriften ble etablert i 1922 og flyttet på 1960-tallet ut til Mariero hvor de i dag har et stort byggmarked. Bedriften har totalt 80 ansatte hvorav 30 jobber på Vaulen. Her er det trelastutsalg og produksjon av byggesett til hus, samt lager av trelast, byggevarer, dører og kjøkken.

Kilde: Jåtten, Jostein. Jernbaneverkstedet på Vaulen, Årbok 7