Bygdeborga på Jåttånuten
Jåttånuten er den eneste av bygdeborgene i Rogaland som ikke lar seg besøke i dag. Årsaken er at den ligger innenfor det militære området hvor NATOs Joint Warfare Centre (JWC) er plassert inne i fjellet.
Bygdeborga på Jåttånuten tegnet av Svein Olav Joakimsen
Jåttånuten er den eneste av bygdeborgene i Rogaland som ikke lar seg besøke i dag. Årsaken er at den ligger innenfor det militære området hvor NATOs Joint Warfare Centre (JWC) er plassert inne i fjellet.
Jåttånuten er et velkjent landemerke som ligger på grensen mellom gårdene: Jåttå, Gausel og Godeset. Den reiser seg fra det forholdvis flate landskapet. Grunnen til at Jåttånuten står triumferende igjen, er at berggrunnen hovedsakelig består av gneis som er en veldig hard bergart. Resten av Stavangerhalvøya består av fyllitt «råda-fjell» som lett blir brutt ned. Jåttånuten er ikke en del av grunnfjellet, men hører til det såkalte skyvedekket.
Nuten har hatt flere navn
Toppen av Jåttånuten med utsikt mot Hinna og Gandsfjorden. Ringmuren på bygdeborgen lå rett nedenfor den bratteste delen av toppen. (Foto: Widerøe flyfoto fra 1951 / Stavanger Byarkiv)
Det offisielle navnet er Jåttånuten, selv om Jåttanuten ofte feilaktig er blitt brukt. Til og med det merkelige navnet Jotumnuten er blitt brukt på gamle postkort. Jåttånuten er ikke et gammelt navn. Det kom i bruk da byfolk begynte å reise på tur til Jåttå med «mat og melk». Helt til slutten av 1800-tallet ble nuten ofte kalt for «Berje». Det kan komme av verbet å berge. Under fiendeangrep kunne folk berge seg ved å rømme opp på nuten. Navnet Hilleberget/Hillaberget er også blitt brukt. Førsteleddet i Hillaberget er kanskje det gammelnorske ordet hildr som betyr strid. Det kan ha sin bakgrunn i at borgen og berget ble brukt som forsvarspunkt.
Bygdeborga
Nuten er nokså jevnt stigende på alle sider, men den øverste del er steil og utilgjengelig på SØ og NØ side. På toppen er det en jevn rektangulær flate, bredde 42 m og lengde 125 m. På toppen av Jåttånuten er det funnet rester av en bygdeborg fra folkevandringstiden. Nå er det bare noen få steiner igjen som kan antas å stamme fra ringmuren som var en del av borgen. På begynnelsen av 1900-tallet reiste konservator Tor Helliesen ved Stavanger museum rundt og registrerte fortidsminner i store deler av Rogaland.
Jåttånuten var et perfekt sted for å anlegge en bygdeborg. Fra toppen var det godt utsyn i alle retninger. Det er mulig å se Gandsfjorden mot øst og Hafrsfjord mot vest, som var viktige innfartsårer til Sør-Rogaland nordfra.
Tegning fra ca.1900 av bygdeborgen på Jåttånuten.(Tegning: Tor Helliesen, AMS)
Etter hans beskrivelse fra 1900 skulle det langs den nordvestre langside og den korte side i sørvest være rester av murer. Nedenfor skråningen lå rester av nedraste murer. Rett innenfor murresten i SV er det en firkantet fordypning, lengde 6 m og bredde 5 m. Dette har trolig vært en vannbeholder. Det er ment at tyskerne raserte en del av dette anlegget da de først satte opp radiomaster her, og i 1943 startet de arbeidet med å sprenge en bunker inn i fjellet. Men vi har også opplysninger om at bønder i nabolaget nyttet materiale herfra til steingjerder.
Som de fleste bygdeborger er heller ikke den på Jåttånuten utgravd av arkeologer. Derfor er det vanskelig å datere den. Men en regner med at de fleste bygdeborger ble bygd i folkevandringstiden (350-550 e.Kr.), fordi mye tyder på at det var en urolig tid.
Bygdeborga kan ha hatt flere funksjoner. Den kan ha vært tilfluktsted for de store gårdene i området slik som Jåttå, Godeset og Gausel. En annen tolkning er at et mannskap hadde tilhold på borgen i ufredstider. Da tjente stedet som utkikkspost. Ble fiender observert kunne man tenne en varde. På klarværsdager kunne muligens større flagg vært brukt til varsling. Det er verd å merke seg at fra Jåttånuten var det fri sikt til bygdeborga på Ytraberget ved Hafrsfjord og til «naboen» på Ulsberget på Gausel.
Skog og utmark
Jåttånuten var inntil 1860 bevokst med eiketrær, men de ble hugget ned dette året, senere kalt «det våte året». Det var så regnfullt hele året at man ikke fikk brenntorven tørr. Overalt hvor det fantes trær, ble de hugget ned istedenfor for torven som stod våt ute på myrene. Jåttånuten ble da ribbet for trær. Ikke bare for eiernes bruk, men slekt og venner fikk kjøpe, og kjørte i vei med lass etter lass. Det kom folk helt fra Jæren for å kjøpe slank fin eikeved. Året etter var nuten bar.
Utsiktspunkt og utfartssted
Jåttånuten var et populært utfartsmål før krigen. Det var da mulig å komme helt til toppen, med god utsikt i alle retninger. Kikkerten var ofte med, spesielt langkikkerten. Nuten ble brukt som utfartsmål for mange lag og foreninger. Det var vanlig å ta toget til Hinna stasjon, og derfra å gå opp til toppen av Jåttånuten.
Andre verdenskrig
De første krigsukene under andre verdenskrig valfartet folk til Jåttånuten. Fra toppen studerte folk kampene mellom de engelske bombeflyene og det lokale luftvernbatteriet. Vesthimmelen mot Sola var opplyst av sporlys, lyskastere og eksploderende granater. De engelske flyene kom så regelmessig i den den første krigsuken at begrepet «De engelske timene» ble brukt når nattemørket falt på. Det første engelske angrepet mot Sola flyplass kom allerede om kvelden den 10. april. Verst var det den 11. april da kveldshimmelen over Stavanger ble opplyst av et flammehav. Et engelsk bombefly ble skutt i brann over Storhaug. Det styrtet og eksploderte midt i boligstrøket, og besetningen på seks mann mistet livet. Tre sivile mistet også livet, og mange ble såret, deriblant fem alvorlig. Mange hus kom i brann i tillegg til Storhaug skole. Søndag den 14. april var det hele fem angrep. Bombingen av Sola flyplass fortsatte nesten hver dag i hele april og et stykke ut i mai.
Kilde:
Jåtten, Jostein: Jåttånuten, Jåttå og Hinna historielag årbok 5, 2015