Zeppelineren på Heddå

Under første verdenskrig tok tyskerne i bruk luftskip til rekognosering, og til bombing av byer, fabrikker og militære installasjoner. I perioden 1914 – 1918 ble det laget 21 Zeppeliner luftskip, et av disse L-20 skulle havne på Heddå på Godeset.

Zeppelineren L-20 over Godeset, tegning av Svein Olav Joakimsen

L-20
Zeppeliner L-20 ble bygget av Luftschiffbau Zeppelin i Frierichshafen og satt i tjeneste i 1915. Det var den tyske oppfinneren, grev Ferdinand von Zepplin som hadde startet denne fabrikken. Luftskipet L20 hadde en lengde på 178,6 meter, diameter på 18,7 meter og hele 36 800 kubikkmeter gassvolum. Fire motorer ga en topphastighet på 95 kilometer i timen.

Bombeangrep mot Midt Engeland
De første angrepene mot Engeland ble foretatt den 31. januar og 1. februar 1916. L20 sammen med søsterskipet L-19, og ni andre marineluftskip, skulle ødelegge dokkene i Liverpool og tillegg til andre mål i midt-Engeland. L-20 bombet flere steder deriblant en fabrikk byen Loughborough der 10 ble drept og tolv såret. L-20 fikk tilnavnet «Raider of Loughborough» etter angrepet på den lille engelske byen. Fire bombene slapp L-20 over Burton-upon-Trent, Staffordshire. En av bombene landet mellom Christchurch og misjonshuset, der 200 mennesker var samlet. Flere ble drept, deriblant gjestemisjonæren Mary Rose fra Brighton som døde mens hun holdt rundt sin bibel. Ingen av luftskipene nådde Liverpool, men de hadde gjort betydelig skade og spedd frykt i befolkningen.

Tirsdag 2. mai 1916 forlot L-20 basen sin i Tønder i Schleswig, en av det tyske keiserrikets store luftskipsbaser, på sitt neste tokt. I årene 1864 til 1920 var Sønderjylland og dermed også Tønderområdet, tysk territorium. Sammen med sju andre zeppelinere skulle L-20 denne mainatten i 1916 bombe fabrikker, jernbaneanlegg og krigsskip i Nord-England og Skottland. Været var godt da de forlot Tyskland.

L-20 kom ut av kurs
Zeppelinerne fordelte seg på begge sider av den engelsk-skotske grensen ved Edinburgh og Firth of Forth-fjorden og gjennomførte bombingen. De andre zeppelinerne klarte å komme seg tilbake til Tønder. L20 hadde etter toktet fått problemer med en eller flere motorer. Det var snøfokk, vinden var sterk og retningen lite gunstig, slik at luftskipet kom ut av kurs og i stedet tok veien nordover forbi Peterhead og videre utover Nordsjøen. På grunn av vindretningen oppnådde L20 ganske stor fart. Om bord var det en besetning på 16, kapteinløytnant Franz Stabbert og nestkommanderende Ernst Schirlitz, foruten 14 matroser. Sjefen må ha innsett at en nødlanding var eneste mulighet for berging. Å nå tilbake til Tønder var det for lite drivstoff til. Under overfarten ble hemmelige papirer og annet som ikke skulle komme i fremmede yndigheters hender ved en eventuell overgivelse, kastet i havet. Slik ble også skipet lettere.

Norge var nøytralt under den første verdenskrigen, 1914-1918. Å søke tilflukt her var et lett valg framfor å møte britene. Nøytraliteten gjorde at norske myndigheter og befolkning var helt uforberedt på det de skulle få oppleve disse morgentimene. Og hvem visste vel hva en zeppeliner var?

Så fikk Gandsfjord besøk

L-20 over Gandsfjorden 3. mai 1916. Bildet ble gitt farfar, Samuel Godeset, som takk for hjelpen han gav soldatene da de falt ut av luftskipet. Foto: J. T. Øglænd, i privat eie, Signe Godeset Figved

Med sine nesten 180 meter, må synet ha vært virkelig skremmende der Zeppelineren kom seilende inn mot Jæren forbi Feistein fyr. Tidlig om morgenen vinglet L-20 forbi gården Haarr på Vigrestad. Ferden gikk med skiftende retninger videre nordover. L-20 var nå kommet til Sandnes etter å ha vært nær Tananger og så tilbake til Sola for muligens å forsøke landing på stranden eller i sjøen. Men mannskapet har av en eller annen grunn ombestemt seg, for nå bar det østover. Kanskje syntes ledelsen at Gandsfjorden var tryggere og ville nødlande der. Zeppelineren manøvrerte i alle fall over fjorden en 20 minutters tid for å finne et passende sted. Ved Rovik stod et hus i veien som de har prøvd å unngå å treffe. Da farkosten slo ned i sjøen med den forreste gondolen, gav Stabbert beskjed om at det var tid for å hoppe. Stabbert og nestkommanderende var kjapt uti. Med offisersluene på, hansker, lange støvler og full pakning svømte de to i land ved Dale asyl, Stabbert i fin form, mens Schirlitz, vel 20 år gammel, skal ha vært adskillig medtatt. Her ble de to også tatt godt hånd om. Stabbert kunne berette at de hadde hatt en fryktelig natt med storm, regn og snøkav, skrev avisen 1ste Mai. «Nu haaber jeg, at jeg faar sove i 24 timer itræk.» Seks andre soldater hoppet så i vannet, sikkert i håp om å bli tatt opp av en av fiskebåtene som var i nærheten. Fiskeren Jeremias Bykle tok straks affære og beholdt roen med følgende beskjed: « Eg tege dokker itte stuen. De måtte bare venta på børt. Det hjalp ikkje om de skreig.» Da alle var halt opp, ble de overgitt til «de på Malde», Madlaleiren. Men det var åtte soldater igjen i luftskipet. Jammen lettet fartøyet og tok veien mot vest. Oppe på Godeset-høyden ved Heddå stod farfar, Samuel Godeset, (1875- 1929), for å holde øye med den svære doningen. Rett bortenfor var far, Otto Godeset, (1904-1964), 12 år gammel og fri fra skolen denne dagen. Like etter gikk det rykter om at en av dem var blitt drept i sammenstøtet med nuten, og at den andre var skadet etter å ha blitt truffet av ankeret som hang under.

Deler av gondolen som ble liggende igjen på Heddå. Bildet er tatt mot øst, Ulsberget til høyre. Her kan vi se at husdyr beitet og holdt all vekst nede. I dag kan vi knapt kjenne oss igjen! Foto: Georg Monsen, Stavanger Byarkiv

Samuel Godeset forteller
Jeg lar farfar fortelle om det han så og opplevde denne dagen og refererer fra Stavanger Aftenblad, torsdag 4. mai 1916:

«Jeg hadde set zeppelineren dale ned paa østsiden av høidedraget, og jeg sprang hurtigst mulig op paa nuten for at se, hvor det bar hen med det stolte skib. Da jeg kom op paa nuten, hadde skibet hævet sig op av Gandsfjorden og holdt sig en tid stille i luften. Derefter stevnet den vestover like mot det punkt, hvor jeg stod. Den hadde hittil manøvreret saa fint, at jeg mindst av alt kom til at tænke paa, at den skulde tørne an mot fjeldet, hvor jeg stod.
Men unægtelig kom den efterhaanden betænkelig nær ind til nutens top; nærmere og nærmere! Det begynte at bli overmaade spænnende. Omsider var den kommet mig nær paa en avstand av omkring 15 meter, og jeg kunde høre folkene i gondolen snakke. Saa nær var jeg uhyret, at efterpaa trodde fjernerestaaende tilskuere, at jeg stod ret under uhyret og var blit knust under sammenstøtet med fjeldet. Imidlertid gik forenden og forreste gondol klar av sten og fjeld, men bakdelen laa lavere, og agtergondolen skrapet med stor kraft mot flere stener; etpar slike væltet; men da gondolen gik over en større blok, blev den brukket under stort brak i to dele.

Samuel Godeset. Foto: I privat eie

Den ene etter den andre hoppet ut
Jeg stod som fjetret over, hvad jeg så. Vil skibet kunne fortsætte? I næste øieblik saa jeg den ene mand efter den anden hoppe eller falde ut av den avbrukne og nedfaldne gondol. Imidlertid reiser en av mendene sig og kommer springende mot mig. Han var blodig paa den ene haands overflate, men syntes ellers ikke at feile noget væsentlig. Den næste, jeg finder, sitter i lyngen og retter frem sin ene fot, som nok værket slemt. Jeg løste op hans skotøi og undersøkte benet, saa godt jeg kunde, og prøvet derefter at gjøre ham begripelig, at intet ben var knust, den næste jeg fandt, rettet fram den ene arm, som var slemt forstuvet, mens der tillike var hudavskrapninger. Heller ikke han syntes at ha faat nogen benskade. Den tredje hadde faat haarde støt i benet. Jeg løste op hans leggins, derpaa seildugsskoene og saa den ordinære støvle, og endelig tok jeg efter mandens ønske strømpen av. Vi undersøkte benet bedst mulig, hvorefter jeg kunde forsikre ham om, at intet ben var brukket. Mens jeg holdt paa med dette, hadde den førstnævnte, altsaa den usaarede, og hjalp de øvrige «skibbrudne» frem til Hinna og videre til Malde.» En av soldatene skal ha sagt: «Ach, dieser Krieg, dieser Krieg!»

L-20 lander i Hafrsfjord
L-20 drev videre i retning av Hafrsfjord og Madla med fire gjenværende tyskere om bord. Det ble fortøyd ved Malde teglverk. Den 4. mai avgjorde militære myndigheter at luftskipet skulle sprenges i luften. Det var stor fare for at vraket igjen skulle slite seg løs. I løpet av natten hadde luftskipet som nevnt flyttet på seg, bardunene røk, og den gedigne farkosten med den enorme mengden gass, ble et lett bytte for vinden. Nå gjaldt det om å holde de mange skuelystne på trygg avstand før de ti soldatene på 120 meters avstand kunne fyre løs på vraket. Gassen eksploderte, og flammene stod himmelhøyt. Smellet hørtes over hele distriktet, og noen trodde det var et jordskjelv. Noen fikk ansiktsskader, vindusruter gikk i knas, og et par naust brant ned. Igjen lå aluminiumsskjelettet.

Zeppelineren strandet i Hafrsfjord. Bildet ble gitt til Samuel Godeset. Foto i privat eie, Signe Godeset Figved

Kilde:
Godeset, Signe Figved: Det er 100 år siden zeppelineren L20 støtte mot Heddå på Godesetnuten, Jåttå og Hinna historielag, årbok 6, 2016